Fra Franz Ruppert

Å være traumatisert er altså blitt en del av identiteten, samtidig som det er årsaken til at denne personen ikke kan utvikle en i utgangspunktet sunn identitet videre.

Psykotraume erfaringer er altså ikke noe vi kan overse eller behandle som bagateller.

 Fra nå av forstår jeg bare mitt eget liv hvis jeg også tar hensyn til at jeg er traumatisert. Heller ikke andre kan forstå meg hvis de ikke vet at jeg i virkeligheten opplever ting på 3 ulike nivåer og oppfører meg tilsvarende motsetningsfylt.

Av og til handler jeg med utgangspunkt i de sunne delene mine, men jeg havner stadig i tilstander av retraumatisering.

Jeg kan også være konstant stresset når det er overlevelses delene mine som er aktive.

 Ofte aktiverer jeg traume- nød mekanismene med en gang jeg føler meg truet, uten å gå via stress reaksjonen som mellomtilstand.

Jo oftere dette skjer, desto raskere går det.

 Fra nå av er jeg traumatisert og spaltet innvendig helt til jeg finner en måte å oppheve den psykiske fragmenteringen på.

Det er fatalt at vi gjør det svært vanskelig for psyken vår å skille mellom sunne psykiske reaksjoner og traume - overlevelsesstrategier når vi er traumatisert.

Overlevelses strategiene arbeider etter et prinsipp der de ikke kan innse realiteten i traumatiseringen. Derfor oppfører de seg som om de kan forhindre traumatiseringen, som i virkeligheten har oppstått for lenge siden.

Det gjør at vi bruker uendelig mye livsenergi og tid på å beskytte oss mot noe som allerede har skjedd.

 Det har enormt store negative konsekvenser for den enkeltes liv og vedkommendes samliv med andre mennesker.

 Illusjonen om at vi kan forhindre noe som er skjedd, fører paradoksalt nok til at det skapes flere traumer.