En historie å forstå.

 

 

Et eksempel på hvordan generasjonsoverførte traumer kan arte seg for oss som individ.

Det interessante er jo dette med at barnet suger til seg traumeenergien til de voksne traumatiserte omsorgspersoner, og dette blir liggende som klistra i og på oss, og får oss til å bli/ agere utfra de følelsene og ikke den vi virkelig er, ( fra symbiose til autonomi.)

Eks:

 Unnfangelse for å erstatte egne foreldre:

 Historiene om klienter som er unnfanget på grunn av foreldrenes ubevisste ønske om et barn som kan være en foreldreerstatning, er hjerteskjærende. Disse klientene forteller hvordan de tviler på at foreldrene er deres virkelige foreldre. De beskriver kreative forsøk på å få kontakt med mor som mor, og om å strekke seg mot en mors hjerte uten å finne noen positiv følelsesmessig respons. Vi hører hvordan de etter hvert utvikler et altfor stort hjerte og ønsker å ivareta alle andres behov, men glemmer seg selv og sine egne. Som barn fortrenger de sin hjelpeløshet og avmakt, sin frykt, sitt sinne, sin smerte, sin fortvilelse og hele sin indre nød over det å ikke bli elsket og sett av sin mor.

 Barnet søker begjærlig emosjonell kontakt med sine foreldre. Slik kommer de i kontakt med foreldrenes fortrengte traumeenergier. Barna suger disse til seg som erstatning for kjærlighet. Foreldrenes traumefølelser blir liggende over deres egne følelser og kjennes derfor som om de er deres egne. Barna kan ikke skille mellom sine egne følelser og fornemmelser og foreldrenes, noe som fører til indre følelseskaos. De idealiserer også ofte foreldrene og tar selv all skyld for at forholdet ikke kjennes bra, og de føler sinne mot seg selv.

 Mariann: Piken med det store hjertet.

Mariann husker at hun i sin ytterste nød, og mellom gråteanfallene, hikstet «du skulle jo trøste meg» da moren slo henne. Da svarte moren: «Det er helt feil, det er du som skal trøste meg».

 Gjennom Konstellasjonen/Resonansprosessen ( terapien) ,blir Marianns fortrengte traumedeler speilet: Hun siger sammen som et lite barn og aker seg mellom representantene for mor og far, uten å oppnå kontakt. Til sist resignerer hun. Hun sitter stille en stund, aktiverer seg, aker videre inn bak en tom stol, alt mens intensjonen krøker seg sammen bak en annen tom stol. På spørsmål til Mariann om dynamikken som avspeiler seg, også resonnerer i henne, forteller hun at hun husker sin tidlige barndom som om hun «strekker hele mitt hjerte mot mor, men det er ingen der til å ta imot». Tidlig begynte hun å vandre rundt til naboene, som stadig leverte henne tilbake til foreldrene. Under den videre Resonansprosessen lå representanten for mor på gulvet og slo seg selv i hodet og sa «Det er ikke min arm som slår meg». Klienten husker da at hun alltid har vært redd for sin mormor. At mormor kunne ha slått Marianns mor, resonnerte i henne.

 Hun fornemmer at far ønsket barn, men at mor ikke egentlig ville ha barn, bare «noen som kunne trøste henne». Mormor mistet tidlig sin egen mor. Under krigen sendte hun sin syvårige datter langt avgårde, til fremmede mennesker på et fremmed sted, for å beskytte henne mot krigens grusomheter i hjembyen. Dessverre økte krigshandlingene og kampene kraftig på stedet den lille piken kom til. Hva den lille så, og hva som skjedde med henne der, har mor holdt for seg selv.

Franz Ruppert.